I Nordlys 13.2. gjentar Jens-Ivar Nergård sin kritikk av psykologistudiet ved Universitetet i Tromsø og hevder at det mangler vesentlige forutsetninger for å gi studentene innsikt i landsdelens kompliserte kulturproblematikk. Undertegnede har deltatt i utforming av studie- og undervisningsplaner for dette studiet siden arbeidet startet i 1987, og ønsker med bakgrunn i dette å gi følgende kommentarer. Dette skrivet er forøvrig behandlet i Psykologiseksjonens møte 15.2.1991, som ga sin enstemmige tilslutning.

1. Før Nergårds utspill i radio og aviser hadde det ikke foregått noen faglige diskusjoner mellom ham og psykologimiljøet ved Universitetet i Tromsø. Dersom Nergård hadde som sin primære hensikt å påvirke studiet i positiv retning, ville det vært nærliggende og ønsket at han hadde rettet en direkte henvendelse til dem som arbeider med planene. Siden dette aldri ble gjort, og siden Nergård fortsatt insisterer på å føre en faglig diskusjon gjennom avisene, må man spørre seg: Hva er det Nergård ønsker? Denne framgangsmåten er ikke den mest effektive måten å påvirke studieplanarbeid på. Nergård unnlater også å nevne at vi har hatt samtaler etter forrige mediarunde. Disse samtalene viste at det ikke hersker prinsipiell uenighet mellom Nergård og Psykologiseksjonen vedr. viktigheten kulturpsykologi i vårt studium.

2. Nergårds argumentasjon er i stor grad basert på antakelser om hvordan vårt studium vil komme til å se ut. Han "vet" tydeligvis mer enn planleggerne av studiet. Realiteten er at studiet pr. februar 1991 ikke er fastlagt i detalj utover 1. studieår. Bl.a. vil de fagfolk som i ansettes i løpet av 1991 og senere bli viktige aktører i arbeidet med å fullføre planene. Nergård er av grunner som er ukjente for oss pessimistisk på kulturpsykologiens vegne, men denne pessimismen har intet påvisbart grunnlag i de foreliggende planene for studiet.

3. Nergård påstår at den "grunnleggende orientering" i vårt studium er "biologisk". For en som står utenfor det psykologiske fagmiljø, slik Nergård gjør, kan en slik karakteristikk muligens fortone seg negativ. Vi oppfatter imidlertid denne karakteristikken som et kompliment; studiet skal ha, som en av flere grunnleggende orienteringer, en biologisk. Det er imidlertid en misforståelse å hevde, slik Nergård gjør, at en biologisk orientering er uforenelig med en kulturpsykologisk, eller for den saks skyld med andre "orienteringer". Det er et hovedpoeng ved et psykologistudium at det skal romme flere "orienteringer".

I ethvert studium må man starte med noe. I vårt studieopplegg starter første år med kognitiv psykologi; annet studieår omfatter biologisk psykologi og utviklingspsykologi. Dette er ikke uttrykk for at disse emnene er viktigere enn dem som kommer i tredje og fjerde studieår. Vi kunne f.eks., slik man har gjort ved embetsstudiet i Oslo, starte med sosialpsykologi første studieår. Vi har valgt en noe annen sekvens, og har våre grunner for det. Det viktige er at den sekvens vi har valgt ikke uttrykker noen form for prioritering etter viktighet.

Nergård etterlyser psykodynamisk psykologi og kulturpsykologi, og spør om ikke disse temaene kunne være "grunnleggende" i studiet. Disse temaene er grunnleggende; psykodynamisk psykologi utgjør et viktig element i tredje studieår (dette framgår klart av studie- og undervisningsplaner), og kulturpsykologi vektlegges i fjerde studieår. Begge temaer vil naturligvis møtes også i de andre studieårene. I fjerde studieår inngår også et obligatorisk støttefag i sosialantropologi (grensesnittet mellom sosialantropologi og psykologi i studiet vil selvsagt bli ivaretatt- av psykologer). I alle studieårene inngår praksistjeneste hvor studentene kommer i kontakt med ulike sider av det nordnorske kulturlandskapet.

Nergård nevner at begrepet "kulturpsykologi" ikke forekommer i studieplanen. Det er riktig, og det samme gjelder en rekke sentrale temaer innenfor psykologien. Dette betyr selvsagt ikke at disse deler av psykologien neglisjeres. Nergård overser at undervisnings- og kursplanene inngår som en integrert del i studieplanen. Og i undervisningsplanen, som ble behandlet og enstemmig bifalt i universitetssystemet høsten 1990, omtales "kulturpsykologi" og beslektede temaer, samt andre sentrale disipliner innen psykologien, flere ganger. Nergård har hatt tilgang til undervisningsplanen siden tidlig på høsten 1990.

Det skal heller ikke glemmes at såvel kulturpsykologi som psykodynamisk psykologi er kjente temaer for Tromsø-studentene allerede før de starter sitt embetsstudium. På grunnfaget i psykologi, som er obligatorisk før man kan starte på embetsstudiet, har psykodynamisk psykologi en tydelig plass. Sammenlignende kulturpsykologi er et mulig fordypningspensum på grunnfaget: Psykologi grunnfag i Tromsø har, som det eneste i landet, kulturpsykologi på pensumlisten. Det har vi hatt siden starten i 1983, noe som ikke minst kan tilskrives vår tidligere professor Frode Jens Strømnes, som har hatt og har en sterk faglig interesse i sammenlignende kulturpsykologi. Nergårds utspill overfor psykologifaget i Tromsø bærer derfor preg av forsøk på å sprenge åpne dører.

Vårt psykologistudium vil utvilsomt ivareta kravet om at studentene skal ha innsikt i landsdelens kompliserte kulturproblematikk. Men like viktig er det at studentene vil få innsikt i kulturpsykologiske problemstillinger på et mer allment nivå. Det må være en misforståelse å tro at kun Nord-Norge har kulturelle forhold som nødvendiggjør spesiell vekt på dette temaet her. De samme typer problemstillinger, om enn med annet innhold, gjenfinnes i andre regioner i Norge og i andre samfunn.

På fagpsykologisk grunnlag må det dessuten tas avstand fra et standpunkt som synes å ligge under i Nergårds argumentasjon, nemlig det at kunnskap om det særegne i Nord-Norges kulturlandskap utgjør tilstrekkelig grunnlag for å praktisere som psykolog i landsdelen. Psykologien har et stort kunnskapstilfang av generell gyldighet, og våre studenter må kjenne dette generelle grunnlaget. I tillegg skal studentene erverve seg kunnskap, både gjennom undervisning og lokal forskning, om landsdelens særegne kultur- og samfunnstrekk. Det ligger ingen motsetning i disse to kravene.

4. De problemstillinger Nergård brenner for berører faglige vurderinger og sentrale forskningstemaer innenfor moderne sosialpsykologi, personlighets- og klinisk psykologi, utviklingspsykologi og kognitiv psykologi. Med sin "fagbakgrunn som i liten grad henviser [Nergård] til gjetninger", må det formodes at Nergård, til tross for at han faktisk ikke er psykolog, mener at han er tilstrekkelig faglig orientert og oppdatert innenfor alle disse områdene. Det er mer enn hva vi som arbeider med planene ved Universitetet i Tromsø vil påberope oss. Derfor har vi løpende kontakt med fagfolk som er blant de mest framstående - såvel innenlands som utenlands - innenfor de nevnte fagområdene. Det er spesielt mot temaene innenfor sosialpsykologi og personlighets- og klinisk psykologi Nergårds faglige interesse er rettet. I studiet er det satt av to hele studieår til disse temaene (3. og 4. år), i tillegg til at de dekkes av mer eller mindre betydelige innslag - såvel teoretisk som praktisk - i de øvrige studieårene. Nergård unnlater å nevne dette i sitt innlegg. Disse innslagene er klart beskrevet i såvel studie- som undervisningsplan. De nevnte disiplinene og deres relasjoner til kulturelle og samfunnsmessige forhold er helt sentrale innenfor moderne psykologi. Det er f.eks. velkjent for enhver psykologistudent at mye sosialpsykologisk kunnskap er nært knyttet til den kulturelle kontekst hvor kunnskapen er utviklet. Bortsett fra at dette i seg selv er faglig interessant, reiser det et praktisk problem: Siden store deler av forskning og lærebokskriving foregår innenfor den amerikanske kulturen, vil mye av denne "kunnskapen" i for stor grad være knyttet til denne. Vi forsøker derfor å balansere såvel pensumvalg som undervisning ved i tillegg å gjøre bruk av europeiske og andre kilder.

5. Det er feilaktig, både vurdert ut fra planene for studiet og ut fra psykologien som fag, å hevde - som Nergård gjør - at "studiets grunnleggende orientering ikke gir en tilstrekkelig og naturlig bakgrunn for arbeidet med kulturpsykologiske problem". Tvert om kan det hevdes at våre studenter vil bli særlig godt skikket til å håndtere problemstillinger som har å gjøre med livsmiljø, kulturspesifikke og historiske særtrekk, både i allmenn forstand og spesifikt i relasjon til denne landsdelen. Studiet har som målsetning å gi studentene reflektert metodisk, kunnskapsmessig og personlig trening som nettopp vil sette dem i stand til å forstå det samfunn de skal betjene som psykologer.

Tromsø 18.2.1991

For Psykologiseksjonen, ISV
Frode Svartdal, Seksjonsleder