Psykologifaget ved Universitetet i Tromsø var inntil 1983 preget av at faget inngikk som delemne i andre fagkombinasjoner. Et eget utvalg som utredet psykologiens stilling ved UiTø i 1972 hadde gått inn for at psykologi skulle opprettes som et "fullverdig fagtilbud", med samlet 13 stillinger. Disse skulle rette seg mot psykologer (videreutdanning av psykologer, undervisning på 2. avdeling i psykologistudiet), samfunnsvitere (psykologiundervisning i det tverrvitenskapelige samsunnsvitenskap grunnfag) og medisinerstudiet (undervisning i psykologi for medisinere). Men i realiteten forble psykologifaget en relativt ubetydelig bidragsyter i alle disse sammenhengene på hele 70-tallet.
Det var flere grunner til dette, bl.a. problemer med å rekruttere fagfolk, intern uenighet på UiTø om hvilken rolle psykologifaget skulle ha, og den "profil" ansatte på psykologifaget hadde.
Hanne Haavind ble som første psykolog ansatt ved ISV i januar 1974. I 1976 ble Frode Jens Strømnes ansatt som fagets første professor (sosialpsykologi). Også Paul Moxnes arbeidet ved ISV en periode på 1970-tallet.
 |
| F. J. Strømnes |
Professor Strømnes hadde sterke meninger om hva psykologi skulle være og hva faget ikke skulle være, og man kan uten overdrivelse si at han ikke fant seg til rette innenfor de rammer psykologifaget ble gitt. Strømnes ønsket et sterkt psykologifag, mens ISV ønsket at psykologi skulle inngå i det allerede etablerte og tverrvitenskapelig orienterte fagmiljø. Dessuten var det ingen enighet om hva psykologi "er" og hvordan faget skulle organiseres på instituttet. Strømnes var sterkt forskningsorientert og krevde forskningsmidler, laboratoriefasiliteter og en disiplinær faggruppe, noe det øvrige fagmiljø ved ISV fant lite forenelig med de tverrvitenskapelige idealene de la til grunn.
Strømnes la ned mye arbeid i å styrke psykologifaget ved UiTø. I dette arbeidet var Norsk Psykologforening, Nasjonalt fagråd for psykologi og andre involvert. I 1978-1979 skjedde det et lite vendepunkt i "psykologisaken". Det var generell enighet om at psykologifaget ikke fungerte godt, uansett hvilket perspektiv man la til grunn. Et flertall ved ISV gikk i mars 1979 inn for å løse psykologifagets problem ved å opprette et undervisningstilbud i psykologi grunnfag, samtidig som psykologenes bidrag til fellesoppgavene (tverrfaglig samfunnsvitenskapstudium, medisinerundervisning og etterutdanning av psykologer) skulle opprettholdes. Det ble også eksplisitt vedtatt at "Psykologien ved ISV skal ikke bygges ut med sikte på å gi undervisning til et embetsstudium i psykologi." Saken gikk til Styret ved UiTø, som forkastet ISVs flertallsforslag og i stedet gikk inn for ISVs mindretallsforslag. Mindretallsforslaget innebar at en komité skulle utrede nærmere psykologifagets stilling. Samtidig ga Styret sin tilslutning til et forslag fra Sosialpolitikk-gruppa (som psykologifaget altså tilhørte) om å omgjøre en psykologistilling til en stilling i medisinsk sosiologi.
Komitéen avga sin innstilling 22. november 1979. Utvalget skisserte tre alternativer (deriblant etablering av et eget fagtilbud i psykologi, et grunnfag), men måtte konkludere at "Utvalet har ikkje kunna samle seg om eit av desse alternativa." Alternativene var ikke annet enn en gjentakelse av de velkjente og steile motsetningene innenfor ISV. I rådsbehandlingen 26. november samme år advarte Rådet mot en eventuell etablering av grunnfag i psykologi. Men året etter, i desember 1980, nedsatte Rådet en komite for å utarbeide en studieplan for et grunnfag i psykologi. Studieplanen ble behandlet i april samme år. Så, i september 1981, ble viktige vedtak fattet: (1) Psykologi får etablere seg som en egen forskningsgruppe, (2) Rådet tilrår at mellomstillingene i psykologi gis eksperimentell status, og (3) de to mellomstillingene lyses ut. Psykologiens "jammerlege stilling" ved UiTø så ut til å kunne endres til det bedre.
Institutt for psykologi, UiTø