Psykologien får fotfeste

Januar 1983 markerte et viktig skille i psykologiens korte historie ved Universitetet i Tromsø. Faget hadde fått tre fast ansatte, grunnfaget i psykologi startet, og en egen gruppe for psykologi - Psykologigruppa - var blitt opprettet. Strømnes hadde på dette tidspunkt allerede vært ansatt ved UiTø i 6 år. To nyansatte, Jan Gunnar Rein og Frode Svartdal, skulle gi faget den nødvendige styrke for fremtiden. Rein og Svartdal var uteksaminert omtrent samtidig fra Universitetet i Oslo (1978 og 1979), og hadde begge bare kort yrkeserfaring (fra Universitetet i Trondheim og Universitetet i Oslo) før de tok fatt på denne viktige oppgaven.

Psykologigruppa var fra første stund et fremmedelement i det tverrfaglige ISV. De tre ansatte var alle akademisk orienterte eksperimentalpsykologer, og representerte på mange måter det stikk motsatte av hva ISV hadde ventet fra et psykologimiljø ved UiTø. Mange fikk nok sine verste fordommer om psykologi bekreftet, mens andre kunne puste lettet ut etter at psykologiens stilling ved instituttet nå endelig så ut til å være avklart.

Tilværelsen i Sentrum

Det som opptok mest tid i de første månedene, var arbeidet med grunnfaget. Studentene på det første kullet var blitt tatt opp i vårsemesteret, samtidig som de to nyansatte tiltrådte sine stillinger. Studieplan var allerede utarbeidet, men en rekke detaljer måtte avklares. Bl.a. reiste de andre universitetene spørsmål ved om vår vår eksamen (vi hadde eksamen med hjemmeoppgave + 8-timers eksamen og muntlig eksamen) kunne tilfredsstille kravene til den etablerte grunnfagseksamen. Saken endte i Nasjonalt fagråd for psykologi, og vi fikk til slutt vår godkjenning. Studieplanen var utformet som en rammeplan, så mye av innholdet (bl.a. deler av pensum) måtte bestemmes underveis. De ansatte var ellers hardt belastet med undervisning. De tre fagansatte holdt selv all undervisning, og hjemmeoppgavene studentene skulle skrive i høstsemesteret krevde individuell veiledning. Oppgaveseminar ble også gitt gjennom hele høstsemesteret. Men ved eksamen før jul 1983 viste eksamensresultatene at alles innsats - ansatte og studentenes - bar frukter. Det første kullet ble uteksaminert med meget gode karakterer, noe som helt sikkert la et viktig grunnlag for senere rekruttering til faget.

De administrative oppgavene var heller ikke å kimse av. Frode Svartdal fungerte som gruppeleder de første semestrene. Ved siden av den løpende administrasjon skulle flytting til nybygg i Breivika planlegges. Ikke minst var planlegging av laboratorier og bestilling av utstyr noe som opptok mye tid. ISV var på den tiden lokalisert i Sentrum, nærmere bestemt Odd Berg-bygget vis a vis Hurtigrutekaia. Selv hadde jeg kontor i øverste etasje, med flott utsikt til kaia. I nybygget i Breivika - det nåværende SVF - ble det planlagt laboratorier, og vi var aktivt med i planleggingsprosessen. Faget hadde eksperimentell status, og vi fikk - etter begrunnet søknad - en sum til disposisjon for innkjøp av basisutstyr til laboratoriet.

Til Breivika

Innflytting i de nye lokalene i Breivika skjedde i 1983-84. For meg personlig var dette en milepel, for nå kunne arbeidet med å bygge opp laboratoriet starte. Det skulle være databasert, så en Apple // ble innkjøpt. Diverse utstyr ble kjøpt fra Coulbourn i USA, og vi opplevde de tradisjonelle begynnervanskene med å få alt til å fungere. Vi fikk, gjennom NAVFs instrumenttjeneste, en bevilgning som satte oss i stand til å utvikle software for kommunikasjon mellom datamaskin og eksperimentelt utstyr. Dette fungerte i prinsippet, men i praksis var løsningen dødfødt. Jeg startet derfor fra bunnen av, med egenskrevne program i maskinkode og Forth (se Svartdal, 1985). Lærerik var denne prosessen, men produktiv var den definitivt ikke.

Strømnes var dels nokså distansert fra det som foregikk (han oppholdt seg mye i Finland), dels hadde han stor betydning for det faglige og sosiale liv. Han var urokkelig i sine synspunkter på psykologisk vitenskap, og lot seg ikke rikke en millimeter i forhold til omgivelsenes ønsker. Han stilte også krav som de fleste andre vurderte som helt urimelige (bl.a. at han selv skulle bestemme når semesteret skulle starte). På mange måter var denne steile holdningen en viktig betingelse for at Psykologigruppa opprettholdt sin faglige identitet og forble atskilt fra det øvrige ISV. Men holdningen hadde også en pris. Strømnes ble oppfattet som en meget vanskelig, sta og original person.

Ikke lenge etter innflytting i nybygg sluttet Jan Rein. Vi trengte imidlertid folk til undervisning, ikke minst fordi Strømnes var mye fraværende. Redningen skulle bli Bertil Bjerkan, som på den tiden var stipendiat ved UiO og på jakt etter fast jobb. Han kom først til Tromsø som vikar vårsemesteret 1985, og ble senere fast ansatt. Bertil gled lett inn i Psykologigruppas profil som en akademisk orientert psykolog, og utfylte vår kompetanse på en god måte.

Admnistrasjon og undervisning tok uforholdsmessig mye tid. I tillegg fikk vi en nedtur i 1985, med et faretruende lavt studenttall. Siden vår eksistens var basert på et stort og stabilt antall studenter, var det avgjørende at vi fikk flere ben å stå på. Vi tok initiativ til å opprette et mellomfag i psykologi. Dette var ikke uproblmematisk, ikke minst fordi fagspesifikke mellomfag brøt med seksjonens øvrige struktur. En komitéutredning måtte til, og klarsignal fra Seksjonsorganet - nærmeste faglige og organisatoriske nivå, og det nivå hvor det var størst motforestillinger - ble gitt 11. 4. 1984, etter harde diskusjonsrunder og med det klare vilkår at opprettelse av mellomfag ikke skulle kreve ytterligere tilførsel av ressurser.

Narve Bjørgo

Flere av staben på ISV var støttespillere for psykologifaget. Administrativ leder Terje Steen Edvardsen var én, en annen var Geirid Haugli. Men den kanskje viktigste støtte for faget i denne perioden var Narve Bjørgo, da instituttleder ved ISV. Han så nok hvor sårbart faget var, og gjorde et viktig arbeid i å trekke oss med i instituttets virksomhet. Han kjente Strømnes fra flere års samarbeid (eller rettere sagt, mangel på samarbeid). Sikkert til manges forundring insisterte han på at undertegnede - en psykolog! - skulle bli nestleder ved ISV i 1985. Ellers, i budsjettsaker, personalsaker og på en rekke andre måter var Bjørgo viktig for psykologifaget i disse viktige årene.

Terje Steen Edvardsen

Studenttallet tok seg opp igjen etter "kriseåret" 1985, og vi startet psykologi mellomfag. Med Strømnes bare delvis i funksjon sier det seg selv at psykologigruppa var hardt belastet med undervisning og administrative oppgaver. Selv hadde jeg opparbeidet rett til forskningsfri i hele 1987, og for min del ble dette et "friår" like mye som et forskningsår. Puh! Arizona neste! Som vikar engasjerte vi Bjørn Ekelund for våresemesteret 1987. Dette fungerte tydeligvis utmerket. I brev av 7. april 1987 skriver Strømnes: "...så har vi etter kvart fått til ei god og triveleg samarbeidsånd i psykologigruppa. Herr Ekelund er flink og grei."