Psykologifaget ved UiTø var fra starten av definert nærmest som et hjelpefag for de samfunnsvitenskapelige fag ved ISV og for medisin. Nå - i 1987 - hadde faget fått sin egen forskningsgruppe, samt grunnfag og mellomfag i psykologi. Med tre ansatte - Strømnes, Bjerkan og Svartdal - måtte vi vurdere situasjonen og hva vi skulle gjøre videre. Skulle vi satse på hovedfag i psykologi? På fullt embetsstudium (eller deler av det, slik den opprinnelige innstillingen om psykologi fra 1972 la til grunn)? Eller skulle vi forbli et lite fagmiljø med begrenset fagtilbud?
Forspill
Uavhengig av hvilken løsning for videre utbygging vi kom til å lande på, var det etter hvert blitt åpenbart at arbeidsbelastningen (særlig undervisningsbelastningen) var så stor at vi trengte flere ansatte. Utviklingen av studenttallet på grunnfaget var svært oppløftende. Med 67 registrerte studenter vårsemesteret 1987 var vi blitt et av de største fagene ved instituttet. Samtidig hadde vi ansvar for studenter på mellomfaget (våren 1987 var det 9 registrerte mellomfagsstudenter). Disse hyggelige tallene var helt åpenbart vektige i en argumentasjon for å få tildelt mer ressurser. Ikke bare hadde vi demonstrert at vi hadde et godt og respektert fagtilbud, men studenttilstrømningen viste at det også var et godt rekrutteringsgrunnlag for psykologi ved UiTø.
Studenttallet på psykologi grunnfag
| V83 |
H83 |
V84 |
H84 |
V85 |
H85 |
V86 |
H86 |
V87 |
| 32 |
24 |
52 |
35 |
25 |
22 |
38 |
41 |
67 |
Samtidig var det flere andre momenter som talte for en styrking av psykologifaget. Studenter med interesse for psykologi hadde ingen mulighet til å fortsette sine studier i Tromsø utover mellomfagsnivå. Fra de ansattes synspunkt var det en klar ulempe ikke å ha viderekomne studenter og forskerrekrutter. Dessuten var det stor mangel på psykologer i landsdelen. Medisinerstudiet var i sin tid etablert nettopp ut fra behovet for medisinere i landsdelen, og flere argumenterte med at samme modell kunne anvendes for å løse problemet med psykologmangelen.
Det lå altså noe i luften. 4. februar 1987 ble det avholdt et møte mellom Psykologigruppa, representert ved Strømnes og Bjerkan, og psykolog Marit Gjærum, styremedlem i Norsk psykologforening (NPF), avdeling Troms. Møtet kom i stand etter initiativ fra Gjærum, og temaet var utbygging av videregående psykologiutdanning ved UiTø. Strømnes orienterte om de planer som forelå fra Psykologigruppas side, mens Gjærum ga uttrykk for at NPF, lokalt og nasjonalt, ville være interessert i å støtte arbeidet med å etablere "en utdanning som gir grunnlag for godkjenning som psykolog". Hovedfag (som allerede var etablert ved Universitetet i Trondheim) var altså noe NPF ikke ville støtte. Møtet endte med to viktige konklusjoner: (1) Arbeidet med konkretisering av planer for videre utbygging av psykologifaget skulle videreføres, og (2) målsettingen måtte være å få etablert et studium som kunne gi grunnlag for godkjenning som psykolog.
|
| Sverre L. Nielsen |
13. mars sendte Strømnes et brev til Nasjonalt fagråd for psykologi med anmodning om å nedsette et utvalg som skulle utforme en "handlingsplan for tiltak for å styrke faget psykologi ved Universitetet i Tromsø, særskilt med tanke på å få i gang høgre nivås undervising i faget". Senere samme måned (24. april) ba Psykologigruppa i brev til ISV om hjelp til å få midler til opprettelse av en komité for å få i stand "høgre nivås undervisning i psykologi" ved UiTø. 22. mai berammes et møte mellom instituttledelsen, Psykologigruppa og representanter for NPF. NPF stilte med sin formann Sverre Nielsen, mens Gjærum stilte for lokalavdelingen for videre arbeid med disse planene. Daværende gruppeleder Bjerkan fremmet 15. mai et initiativ på en annen front, og ba om tilførsel av en ny stilling for å ivareta alle de forpliktelsene psykologigruppa nå hadde fått.
Så, i Sak S 194/87, behandlet Styret ved UiTø ønsket om utredning av videre utbygging av psykologifaget ved UiTø. I saksforelegget ble det foreslått at en komité opprettes for å "utrede de alternativer som foreligger for å utbygge psykologiundervisningen ved Universitetet i Tromsø til høgre nivå, og herunder særlig vurdere ressursbehov, mulighet for samarbeid med andre institusjoner, og yrkesmuligheter for kandidatene." Vedtaket i styremøtet var imidlertid noe mindre oppløftende: "Under den klare forutsetning og forståelse at en videre utbygging av psykologifaget neppe er realistisk i den nærmeste fremtid, mener styret at det kan være ønskelig å få saken, og alternative, nærmere utredet." Frist for ferdigstillelse av innstillingen ble satt til 1. 6. 1988.
Vyer
Utredningskomitéen ble formelt oppnevnt 9. november 1987. Strømnes og Svartdal ble utpekt som ISVs representanter (Bjerkan var varamedlem for begge). Komitéen bestod ellers av representanter fra de øvrige universitetene (Tordis Dalland Evans, UiB, Hanne Haavind, UiO, og Ivar A. Bjørgen, UiT), en representant fra Institutt for samfunnsmedisin, UiTø (Magnus Hald), en representant for Fylkeshelsesjefen i Tromsø (Keth Wøhni), samt en studentrepresentant (Aina Frydenlund). Bjørg Hunstad var gruppens sekretær.
 |
| Fra Nordlys 30. januar 1988 |
Første møte i komitéen fant sted 2. februar 1988. Samme dag hadde Det nasjonale fagråd for psykologi møte i Tromsø, og dagsorden for dette møtet var naturlig nok konsentrert om utbyggingsplanene i Tromsø. I forbindelse med disse to møtene arrangerte Psykologigruppa en "psykologiuke" for å markere faget. Mandagen var avsatt til en dagskonferanse over temaet "Utbygging av psykologifaget ved Universitetet i Tromsø",
mens onsdag-fredag var avsatt til ulike temaforelesninger.
Komitéarbeidet ble organisert slik at ISVs representanter utgjorde en arbeidsgruppe som skulle stå for hoveddelen av skrivearbeidet. Det ble imidlertid raskt klart at lederen for komitéen - Strømnes - ikke kom til å delta aktivt i dette arbeidet, bl.a. p.g.a. sykdomsfravær. Arbeidsgruppen, bestående av Bjerkan, Hald, Wallin, Wøhni, Frydenlund, Hunstad og Svartdal, hadde samlet 9 arbeidsmøter (hvorav Strømnes deltok på de 2 første). I tillegg hadde hele komitéen 3 møter.
Arbeidet måtte forholde seg til en rekke forutsetninger. Vi hadde i oppdrag å utrede mulige utbyggingsmuligheter for psykologifaget, men universitetsstyret hadde presisert at dette skulle skje "under den klare forutsetning og forståelse at en videre utbygging av psykologifaget neppe er realistisk i den nærmeste fremtid". På den annen side visste vi nokså klart hva vi (og krefter som spilte med oss) ville. Utredningsarbeidet måtte balansere mellom disse hensynene. I tillegg ble det raskt klart at Strømnes ikke delte de øvrige komitémedlemmenes vurderinger, noe som skulle komme frem i innstillingen i form av dissens. Ellers forløp samarbeidet mellom komitémedlemmene knirkefritt og i en kreativ og forventningsfull stemning.
6. juni 1988 ble innstillingen overlevert. Strømnes hadde i lengre tid arbeidet mer eller mindre på sidelinjen, mot komitéflertallet. Hele innstillingen finner du her [WORD; stor fil!]; sammendraget så slik ut:
Kapittel 2. Sammendrag: Komitéens generelle anbefalinger.
En utbygging av psykologifaget ved Universitetet i Tromsø kan skje i to retninger (Kapittel 3). En mulighet er utbygging av hovedfag i psykologi innenfor cand.polit.-graden. Slik psykologiutdanning gir ikke godkjenning som psykolog, og vil derfor heller ikke kunne rekruttere til psykologstillinger. Den andre muligheten er utbygging av et embetsstudium i psykologi som utdanner kandidater (cand.psychol.) som kan få godkjenning som psykolog. Et embetsstudium i psykologi kan enten utbygges til et fullt studietilbud, eller det kan utbygges til å omfatte bare en del av embetsstudiet, f.eks. bare 2. avdelings undervisning. En slik delutbygging av faget vil forutsette et samarbeid med universitetene i Oslo og/eller Bergen om utveksling av studenter.
Komitéen har vurdert de ulike alternativene og går enstemmig inn for at det opprettes fullt embetsstudium i psykologi vedUniversitetet i Tromsø. Hovedbegrunnelsen for dette er todelt(Kapittel 4): For det første vil den manglende psykologdekningen i Nord-Norge og landet forøvrig avhjelpes ved en utbygging av psykologifaget ved Universitetet i Tromsø bare dersom dette studiet utdanner kandidater som kan få godkjenning som psykolog. For det andre synes det klart at Universitetet i Trondheim for tiden dekker utdanningsbehovet for hovedfagskandidater i psykologi.
Komitéen har utformet en prinsippskisse for hvordan et embetsstudium i Tromsø kan organiseres (Kapittel 5). Standarder for Norsk psykologisk embetseksamen (1987) fastlegger en rekke krav som må tilfredsstilles i embetsstudiet for å garantere tilstrekkelig faglig kvalitet på de kandidater som gjennomgår denne utdannelsen. Den skissen som foreslås ivaretar disse kravene. Modellen som foreslås er dessuten tilpasset landsdelens spesifikke behov og ressurser.
Utbyggingen av psykologifaget ved Universitetet i Tromsø bør skje dels ved tilførsel av nye vitenskapelige stillinger og bruk av eksisterende kompetanse ved Universitetet, og dels ved engasjement av landsdelens praktiserende psykologer (Kapittel 6). Et embetsstudium i psykologi i Tromsø bør legges opp slik at man kan dra nytte av de unike muligheter som et lite fag- og studentmiljø innebærer. Modellen bør dessuten dra nytte av de faglige ressurser som allerede finnes blant de praktiserende psykologene i landsdelen. Dette er avgjørende for å sikre at studiet får tilstrekkelig grad av landsdelsrelevans. En slik ordning vil ha stor betydning for den praksisrelaterte undervisning/veiledning og for betydelige deler av den øvrige profesjonsrettede undervisningen, og vil få positive konsekvenser for utviklingen av psykologikompetansen i landsdelen.
Komitéen har utarbeidet et forslag til skrittvis utbygging av psykologifaget i tråd med den skisserte modellen. En slik skrittvis utbygging bør gjennomføres ved at det samtidig satses på flere fronter. Dette innebærer parallell tilsetting/engasjement av lærerpersonale, satsing på organisert forskerutdanning og opptak av nye studenter på embetsstudiet.
|
| Ole D. Mjøs |
Innstillingen ble i månedene etter fulgt opp av ulike uttalelser og vedtak, de aller fleste positive. Spesielt viktig her var NPFs innsats, personifisert ved Sverre Nielsen. Så, i desember 1988, fattet Styret ved UiTø det viktige vedtak:
"1. Styret takker komitéen for det viktige og vel utførte utredningsarbeidet.
2. Styret for Universitetet i Tromsø går inn for at planene om fullt embetsstudium i psykologi blir realisert. [...]"
|
| Harald Overvaag |
På dette tidspunkt var Narve Bjørgo universitetets rektor. Prorektor var Ole D. Mjøs. Disse to, sammen med universitetsdirektør Harald Overvaag, var viktige aktører da psykologifaget fikk en sjanse til å utrede mulighetene for videre utbygging, og de to sistnevnte skulle bli fagets viktigste støttespillere i årene etter at vedtaket om utbygging var fattet i desember 1988.
Institutt for psykologi, UiTø